Det er en av de detaljene i Lørenskog-saken som kanskje gjør aller sterkest inntrykk: En helt vanlig telefonsamtale skulle vise seg å bli det siste sikre livstegnet etter Anne-Elisabeth Falkevik Hagen.

Klokken 09.14 om morgenen 31. oktober 2018 ringte hun et familiemedlem. Samtalen varte i 92 sekunder. Deretter ble det stille.

I nesten åtte år har spørsmålet om hva som skjedde etter denne samtalen stått ubesvart. Hva var det Anne-Elisabeth Hagen tenkte på den morgenen? Hva gjorde hun etter at samtalen ble avsluttet? Og hvorfor skulle dette bli siste gang familien med sikkerhet kunne vite at hun var i live?

Det er nettopp dette som gjør de siste kjente minuttene så hjerteskjærende.

Samtalen klokken 09.14 er ifølge offentlig kjente opplysninger det siste sikre livstegnet fra Anne-Elisabeth Hagen. VG har tidligere omtalt at samtalen med sønnen varte i 92 sekunder, og at temaene blant annet var lønn, barnevakt og Halloween. På dette tidspunktet var hun hjemme i Sloraveien i Lørenskog.

Det finnes altså ingen offentlig bekreftet «siste beskjed» til ektemannen som avslører en skjult grunn til at hun forsvant. Det er viktig, fordi Lørenskog-saken gjennom årene har vært omgitt av spekulasjoner, teorier og opplysninger som ikke alltid har vært offentlig bekreftet.

Men det som faktisk er kjent, er sterkt nok i seg selv.

Etter telefonsamtalen klokken 09.14 kom det ingen flere sikre livstegn. Senere samme formiddag forsøkte flere personer å få kontakt med henne. Klokken 09.48 ringte blant andre elektrikeren Tommy Skansen, som bodde i nærheten. Han fikk ikke svar.

Forskjellen mellom de to tidspunktene er bare 34 minutter.

34 minutter.

På den ene siden har man en kvinne som sitter hjemme og snakker med familien om hverdagslige ting. På den andre siden begynner en stillhet som skulle vare i årevis.

Politiet har senere undersøkt telefondata og bevegelser fra denne morgenen svært grundig. Ifølge nyere opplysninger sluttet Anne-Elisabeth Hagens mobil å registrere bevegelse klokken 10.07. Ett minutt senere ble en annen siktet manns telefon registrert av basestasjoner i nærheten av åstedet. Politiet har undersøkt denne tidsperioden som sentral i etterforskningen.

Samtidig betyr ikke dette at saken er løst.

Den siktede mannen nekter for å ha noe med forsvinningen å gjøre og har gitt en annen forklaring på hvorfor mobiltelefonen hans ble registrert i området. VG har omtalt at mannen hevder han kjørte denne strekningen regelmessig.

Dermed står etterforskerne fortsatt overfor den samme grunnleggende gåten: Hva skjedde med Anne-Elisabeth Hagen?

Hun forsvant fra sitt eget hjem 31. oktober 2018. Politiets etterforskning har gjennom årene undersøkt en rekke teorier og spor. Det har vært fokus på både digitale spor, telefontrafikk, kjøretøy, kommunikasjon og personer som på ulike måter kan knyttes til saken.

Men til tross for den omfattende etterforskningen er det fortsatt ikke offentlig fastslått nøyaktig hvordan forsvinningen skjedde eller hvor Anne-Elisabeth Hagen befinner seg.

Det gjør den siste telefonsamtalen enda mer smertefull å tenke på.

For familien var samtalen naturligvis ikke «den siste samtalen» da den fant sted. Den var bare en vanlig samtale mellom familiemedlemmer. Ingen kunne vite at hvert eneste ord senere skulle bli analysert av etterforskere og journalister.

Ingen visste at dette skulle bli det siste sikre øyeblikket.

Ingen visste at telefonen hennes kort tid senere skulle bli et av de sentrale tekniske sporene i en av Norges mest omtalte kriminalsaker.

Og ingen visste at familien skulle måtte leve med spørsmålet om hva som egentlig skjedde etter at samtalen tok slutt.

Det er kanskje nettopp det som gjør saken så menneskelig. Bak alle overskriftene, politidokumentene og teoriene finnes en familie som mistet kontakten med et menneske de var glad i.

Anne-Elisabeth Hagen ble ikke bare omtalt som den savnede kvinnen i en kriminalsak. Hun var mor, bestemor, ektefelle, venn og et familiemedlem med sitt eget hverdagsliv.

VGs tidligere gjennomgang av saken beskriver hvordan hun i tiden før forsvinningen hadde kontakt med familie og venner. Åtte dager før forsvinningen snakket hun blant annet med en nær venninne om familie, hyttetur, mat, den nye valpen og navn til hunden.

Slike detaljer gjør tidslinjen vanskelig å ta inn over seg.

Livet hennes fortsatte som normalt helt frem til den dagen det plutselig ikke gjorde det lenger.

Det er også viktig å huske at flere tidligere teorier i saken har blitt endret underveis. Ektemannen Tom Hagen var i en periode siktet for drap eller medvirkning til drap, men siktelsen mot ham ble senere henlagt.

Riksadvokatens dokument fra oktober 2024 viser at etterforskningen på det tidspunktet fortsatt ikke hadde fastslått hvordan bortføringen skjedde eller hvem som utførte den.

Dermed finnes det heller ikke grunnlag for å bruke en påstått «siste beskjed» som bevis på at Anne-Elisabeth Hagen selv ønsket eller planla å forsvinne.

Det ville være en konklusjon uten offentlig dokumentasjon.

Det som derimot kan sies med sikkerhet, er at politiets arbeid har fortsatt å avdekke nye detaljer om de siste kjente timene hennes.

Og hver ny detalj gjør tidslinjen mer intens.

Klokken 09.14: den siste sikre telefonsamtalen.

Klokken 09.16: samtalen avsluttes.

Senere forsøker andre å kontakte henne.

Klokken 09.48: en telefon fra en person i nærheten blir ikke besvart.

Klokken 10.07: politiets analyser viser at mobiltelefonen hennes ikke lenger beveger seg.

Klokken 10.08: en annen mobiltelefon registreres i nærheten av åstedet.

Mellom disse tidspunktene ligger det fortsatt et tomrom.

Et tomrom som etterforskerne har forsøkt å fylle i årevis.

Det er kanskje dette som gjør Lørenskog-saken så vanskelig å legge fra seg. Det finnes mange konkrete tidspunkter, tekniske spor og undersøkelser, men det mangler fortsatt den avgjørende forklaringen som kan sette alt sammen.

Hva skjedde i huset?

Hvem var der?

Hva skjedde etter den siste samtalen?

Og hvor ble Anne-Elisabeth Hagen ført?

Dette er spørsmål som fortsatt venter på endelige svar.

For familien kan det vanskelig være et vanlig mysterium. Hvert nytt spor kan bringe håp, men samtidig åpne gamle sår. Etter nesten åtte år er ønsket om en forklaring derfor ikke bare et spørsmål om kriminaletterforskning.

Det handler også om å kunne forstå hva som skjedde med et menneske som forsvant fra hverdagen uten at familien fikk en forklaring.

Den mest hjerteskjærende delen av historien er kanskje derfor ikke noen hemmelig siste beskjed.

Det er fraværet av en slik beskjed.

Det finnes ingen offentlig bekreftet setning fra Anne-Elisabeth Hagen som forklarer hvorfor hun forsvant. Det finnes ingen dokumentert melding til ektemannen som avslører en skjult sannhet. Det siste sikre livstegnet er en tilsynelatende hverdagslig telefonsamtale med sønnen.

Så ble det stille.

Og nesten åtte år senere forsøker etterforskere fortsatt å forstå hva som skjedde i minuttene mellom det siste sikre livstegnet og forsvinningen.

For Norge har saken blitt et symbol på en kriminalgåte uten en endelig avslutning. For familien er den langt mer personlig.

Det handler om Anne-Elisabeth.

Om kvinnen som ringte familien en vanlig morgen.

Om de 92 sekundene som ingen den gang visste skulle få en så enorm betydning.

Og om stillheten som fulgte.

Så lenge de avgjørende svarene mangler, vil spørsmålet fortsette å henge over Lørenskog:

Hva skjedde med Anne-Elisabeth Falkevik Hagen etter at telefonsamtalen tok slutt?

Det er fortsatt ingen offentlig bekreftet forklaring.